Du vet du elsker det

Hæppy nå?




Sånn! Nå blir det LENGE til neste gang.

Gid osv

Her om dagen var jeg en ørliten tur oppe på Haukeland Universitetssykehus. Er det flere enn meg som har gått seg totalt vill der? Jeg visste ærlig talt verken opp eller ned, bak eller frem. Først tok jeg feil heis, så havnet jeg i gal etasje, så var jeg ikke på den riktige avdelingen, og plutselig gikk jeg i ring. Hva med å dele ut kart og kompass i resepsjonen?
Etter all denne vandringen ble jeg tissetrengt, og da jeg kom ut i fra doen ble jeg møtt av dette:

Jeg fikk bakoversveis. Håndvask?

Jeg var også hjemme hos kjære mor. Hun som ikke kunne vente med å bli kvitt meg klager nå over det meste.
a. Jeg ringer aldri
b. Jeg kommer aldri på besøk
c. Jeg inviterer aldri på middagsbesøk
d. Jeg har plutselig fått så lav telefonregning (.....det er også en ting å klage på)
e. Jeg tar aldri telefonen (..fordi hun enten ringer før ni om morgenen når jeg har fri, eller så ringer hun når jeg er på jobb)


Heldigvis var det noen som var glad for å se meg!

Her er kjøkkenet i den fordømte leiligheten min. Det er fordømt akkurat nå, fordi jeg er sulten og ikke finner noe jeg har lyst å spise. Mest fordi jeg har lyst å spise meg mett på sjokolade. Kan ikke noen komme på besøk med sjokolade?

Ting jeg har oppdaget i løpet av en kort uke i egen leilighet:

- Kjøkkenskapene hos mamma er mye mer innholdsrike enn det våre er. Kanskje fordi jeg ikke bor der lenger, eller kanskje fordi hun faktisk har råd til å kjøpe masse snadder, i motsetning til andre.

- Når man ikke har tørketrommel må man vaske klærne ca en uke før man planlegger å  bruke dem. Dette fordi det tar en evighet og en halv for at de skal tørke på det fordømte tørkestativet.

- Man er tydeligvis nødt å like brødskiver. De som ikke gjør det, de kan bare være sulten.

- Det er skummelt når man må tilbringe kvelden alene.

- Det er ikke lett å huske å skru av lys etter seg.

- Det er heller ikke lett å ta vare på husnøkkelen, som jeg ikke har sett på fem dager. Miss you!

- Det er ikke spesielt mer gøy å rydde i leiligheten enn det er å rydde rommet hos mor.


Livet er hardt. Heldigvis skal jeg forhåpentligvis snart ha jentekveld, og da kan jeg sikkert spise sjokolade til jeg sprekker. NAM.


Snakkes, nå er det på tide og alvorlig gjennomsøke det fordømte kjøkkenet. Noe spiselig må det være!

Lørdagene mine har etterhvert som jeg har eldes fra fjorten til nitten gått inn i en ganske fast rutine. Oftest blir den tilbragt sammen med gode venner, og det forekommer (ansvarlig) konsumering av alkohol. Det samme er egentlig planen for i morgen, men jeg er litt usikker. Hva gjør man når man er usikker? Jo, da lager man en for/imot, ja/nei, pro/con, whatever liste.

I negativitetens ånd begynner jeg med imot/nei/con.




Jeg har tidligvakt i morgen. Dvs at jeg skal stå opp ca klokken seks. Da blir jeg sliten og gretten når jeg drikker, og kommer antakelig til å sovne klokken ni.


Det totale innholdet på kontoen min ligger på 183,56 kroner. Teknisk sett har jeg ikke råd til å drikke en gang..


Let's face it; jeg er forferdelig ærlig når jeg er full. Det liker jeg ikke.


Jeg slår meg alltid. Dessuten har jeg alltid forferdelig gangsperr de følgende dagene, uten helt å vite hvorfor.


Jeg roter forferdelig på kjøkkenet hver gang jeg kommer hjem, og nå er det ingen kjære mor som kan rydde opp etter meg. Dvs at jeg må gjøre det selv dagen derpå.


Jeg mister ting.


Jeg glemmer også ting.


Hvis jeg går på byn bruker jeg alt for mye penger på mat og sjarmerende gatemusikanter.


Jeg blir også sur når fremmede mennesker kommer borti meg på dansegulvet, noe som ikke er lett å unngå.


Jeg synger. Seriøst, det er et stort minus.


Sist, men ikke minst. fyllasjuke. Dagen derpå er ikke som den var. Før kjente jeg ikke på kroppen at jeg hadde vært ute å drukket. Nå ligger jeg og sverger evig alkoholsølibat hele dagen.


Jeg har ikke tid til å gå på polet i morgen ettersom jeg jobber. JA til lengre åpningstider?

Vel. Det var vel hovedpunktene på den negative siden. Over til for/ja/con-listen.


Kvalitetstid med venner. Man har det aldri så gøy sammen uten å drikke. Dere som sier dere har det gøy uten vet ikke hva dere går glipp av.


Drikkeleker. Det er gøy, det!


Musikk! Man setter aldri like stor pris på Aqua, Spice Girls og boyband som når man har drukket. Kan man teksten så er livet skjønt.


Dansing. For, tro meg, det er ikke noe moro å være på byen edru og danse. Da legger man nemlig merke til svettelukten, alle menneskene som tråkker deg på tærne, og man er ikke like hyggelig når gutten med pingvindansen dytter i deg for ørtiende gang.


Man vet aldri hvor man ender opp. Det er som regel alltid noe helt hinsides morsomt/tragisk som skjer, som gir gode historier å fortelle på fremtidens vorspiel.


Og egentlig gjør det ingenting at jeg har tidligvakt, for gretten når jeg drikker er jeg uansett. Haha. Sovner gjør jeg også.


Det er alltid noen som tryner i påvirket tilstand. Det er også alltid noen som ler av de som tryner; nemlig meg.


Jeg drikker alltid for penger jeg ikke har uansett, så hvorfor ikke.


Man må heller ikke glemme at jeg er forferdelig sjarmerende når jeg drikker.


Det er alltid en eller annen som kan gå på polet og handle diverse nødvendigheter.



Herre. Dette hjalp jo meg ingenting. Da får jeg gjøre som jeg pleier, og ta det hele litt på sikt.

Nå skal jeg gå og være kul (les: spille bingo).


For dere som lurte; SÅ sjarmerende er jeg altså når jeg drikker.

Velvelvel. Så har jeg hatt bursdag da. Det var liksom helt greit, selvom klokken ble hele ti minutter over midnatt før jeg fikk den første meldingen. Og den var fra mamma. Er det sånn det er å bli voksen? Det er i så fall ukult. Ikke at jeg ikke er glad i deg kjære mor!

Heldigvis hadde jeg verdens mest spennende bursdag. Fra klokken ett til fem lå jeg nemlig på sofaen og så på tour de France. Herregud så kjedelig, jeg trodde jeg skulle dø. Hvorfor jeg ikke byttet kanal, må du ikke spørre meg om.

Senere på dagen tok min kjære på seg spanderbuksene og tok meg med til den store Bergen by. Først var vi på kino og så Brüno, og det var da jeg merket at jeg hadde blitt eldre. Jeg synes ærlig talt ikke det var så morsomt å se på tissemannen (ja, det er det det heter..) hans tre minutter i strekk. Skal innrømme at jeg fniste litt noen ganger, men ellers var det litt fail. Heldigvis fikk jeg stappe i meg en biff på Egon etterpå, og da var alt greit.

Når vi var hjemme delte vi (altså jeg og han der gutten) en flaske vin. Det vil si at jeg drakk mesteparten, pluss tre øl og endte opp med å bli en smuuule brisen. Dagen etterpå fikk jeg svineinfluensa/fyllasjuke.

Det skal nevnes at jeg ikke har fått en eneste presang enda, og uten presanger skjønner jeg ærlig talt ikke vitsen med å ha bursdag.

Det var en fin bursdag, utenom alt det der tour de France-pisset. Siden jeg har et liv tok jeg ingen bilder. Herregud liksom.



Legger heller ut et bilde fra når jeg hadde the time of my life. Russ forææver lzm.
P.S Godteposen er ikke min, jeg liker ikke godteri. Bare av og til.

Altså, siden jeg ikke gjør annet enn å sitte på soffan å stappe i meg godteri nå, tenkte jeg at jeg kunne gjøre litt nytte for meg. Dessverre hadde jeg ingenting nyttig å gjøre, så jeg skriver heller en liste. En liste over ting jeg vil plassere i kategorien "Irritasjonsmomenter".

- Godteri med cola-smak. Dette måtte bare komme først, for fyttekatta så dårlig det er. Jeg er  veldigveldig glad i Pez. Du vet, små gode drops, som du kan kjøpe med råstilige dispensere? Uansett, så satt jeg og spiste Pez, type de små pakkene som man finner i smågodt-avdelingen. Jeg spiste en som smakte cola. Den var rød, jeg forventet jordbær. Den smakte cola. Dra til helvete.

- Tour de france. Herreguud så himla kjedelig. Det er kun morsomt når noen faller og utløser en dominoeffekt. Da ler jeg.

- Spotify. Herregud. Ikke har de musikken jeg vil høre på, og jeg må høre fire like reklamer på rad før jeg får høre videre på den musikken jeg egentlig ikke ville høre på. Ikke at det spiller noen rolle lenger, for jeg er utestengt fordi jeg ikke bor der jeg bor. Normalt.

- Turister. Beklager, jeg liker bare ikke tanken på at jeg kan ende opp som bakgrunnsperson i en eller annen sitt feriealbum i Kina. Dessuten går de seg vill i fjellene våre hele tiden. Har de ikke hørt om kart og kompass, og om å holde seg hjemme?

- At det alltid er regn på bursdagen min, som forresten er i morgen. Mamma sier det er fordi jeg ikke er snill, men hun er jo hjerneskadet.


Pff.

I dag kom endelig den fridagen jeg lenge har ventet etter. Derfor har jeg tilbragt hele dagen i sengen, som seg hør og bør på fridager. Jeg sov også helt til klokken ble 11. Det at jeg i det hele tatt sier helt til klokken 11 får meg til å føle meg voksen. Før foretrakk jeg å sove til fire om ettermiddagen og legge meg klokken seks om morgenen. Men så blir jeg trossalt 19 år om... 22. juli. Jeg blir nesten litt sjokkert over at jeg ikke har noen planer for dagen enda, men så lenge jeg får gaver er det vel ikke så nøye. Bursdager er liksom litt stress. Allerede har folk begynt å spørre hva jeg ønsker meg. Ettersom jeg er som min mor, svarer jeg kort "snille barn", før jeg bytter samtaleemne.

Over til daten jeg hadde med Monica på fredag. Vi endte opp i undertøyet som vanlig. Hun fordi det er den hun er, og jeg fordi jeg ivrig prøvde alle klesplaggene hun hadde på rommet. Jeg ble sendt hjem med en søt frynsekjole og to cardiganer. Det kommer jeg selvfølgelig ikke til å legge ut bilde av. Jeg har da selvrespekt.





Nå skal jeg være med denne jenten. Vi skal kose oss. Love you Ull!

Det er ingen hemmelighet at jeg er en ganske stor Harry Potter-nerd, og jeg er ikke alene. Derfor var det tre hvinende jenter som satt med tårer i øynene når vi fikk kjøpt billetter til nattpremieren på den nye filmen neste uke. Det er en obsession, vi kan ikke for det. En av de tre hvinende jentene er min søte Monica.

Monica, ja. Hun er litt av en skrue. Den skruen skal jeg tilbringe kvelden min med i dag. Det betyr antakelig at hun kommer til å stå i bare undertøyet og riste på rumpen, mens hun klager over at den ikke er fast nok. Sånn er det å være jente, vet dere!


Jeg synes du er søt, og at rumpen din er fin, Monica! Dette bildet har jeg forresten stjelt fra bloggen hennes helt uten tillatelse. Det er fordi jeg er en rebell. Men det er altså MONICA SITT!

Neida, vi skal ikke stå i undertøyet. Ikke så mye i hvertfall. M skal lage mat til meg, noe som kan bli en opplevelse. Jeg tipper det blir hjemmelaget pizza. Det hotteste samtaleemnet i kveld blir nok hvem av Harry Potter-figurene vi skal kle oss ut som i toget fra torgallmenningen til kinoen. Oh yeah, we'll be there. Kaaanskje ikke utkledd akkurat, men. Om man elsker Harry Potter, så elsker man Harry Potter.

Til slutt vil jeg gi en spesiell beskjed til de som skal se 23.59 forestillingen av Harry Potter natt til neste fredag. Spesielt til de som skal være i MB2. LES KINOREGLENE MINE! Jeg nekter å la dere ødelegge denne premieren for meg, da blir jeg en sur jente.

Hvis du ikke gidder å gå gjennom anstrengelsene ved å trykke på linken overfor, så skal jeg gi deg et kort sammendrag.

1. Klapping er ikke lov. Her må dette modereres litt, siden det tross alt er en premiere. Det er lov å klappe før og etter filmen. En eneste klappelyd under selve filmen er ulovlig. Jeg driter i hvor morsomt det må være. Om det er morsomt, så ler man. Man klapper ikke. OK?

2. VÆR STILLE. For guds skyld, hold kjeft. Hvis man er nødt å si noe, så lener man seg til sidemannen og hvisker, slik at ingen andre bli forstyrret.

3. Sitt i ro. Jeg orker ikke å bli skulderpresset i hytt og gevær av folk som ikke kan sitte i ro.

4. Et armlene er et privelegium, ikke en rettighet. Har jeg lagt beslag på armlenet før deg, så er det synd. Det gir ikke deg rett til å stjele det fra meg!

Det var vel ikke så hakkanes?

Later. Nå må jeg dusje og ordne meg før jeg skal være med Monca. Stresssss.

P.S
Jeg driter i om du ikke liker Harry Potter og synes det er teit. Det er ikke HP som er teit, det er deg :-)

Jeg er en person som liker å være sammen med vennene mine. Samtidig liker jeg å ligge hjemme i sengen med min kjære og se på tv. Jeg har en tendens til å definere alt som stress. "Være med deg?  Hadde vært kjekt, men da må jeg dusje og ordne meg, og da er det bare stress..", "Jo, jeg har lyst å gå ut på lørdag, men da må jeg rekke innom polet, og det er liksom så stress..", "Gå HELT opp til deg, Ull? Er ikke det litt stress da?". Den siste der har jeg nok aldri sagt. Ull bor ca femti meter fra meg. Det er ikke stress, selv om det er oppoverbakke...

Opplevelser som kan være stress, er for eksempel uheldige kino-opplevelser.

I går var jeg på kino med Ull. Jeg orker ikke linke navnet hennes flere ganger. Forresten heter hun egentlig ikke Ull, men Ulrikke. Vi liker å kalle henne Ull, Hull (Gjett hvorfor a. Neida, tuller søta!) og Moses. Ikke spør hvorfor. Men ja. Nå sporet jeg helt av her. Hvertfall, vi så hangover. Jeg så den trossalt på onsdag og, men den var morsom og inneholdt en kjekk mann, så hvorfor ikke en gang til? Dessverre ble kinoopplevelsen min helt ødelagt av sidemannen til høyre for meg. Ull satt til venstre altså. Uansett, på grunn av dette har jeg laget en liste over akseptert kinooppførsel.

1. Hvis man ser en komedie på kino, og synes noe er morsomt, da er det greit å le. Der er derimot ikke greit å klappe! HVORFOR måtte du klappe etter hver eneste replikk, mens du ga en eller annen livsviktig kommentar til sidemannen din? Jeg klapper aldri på kino (utenom Harry Potter-premieren i fjor selvfølgelig), men det var jammen rett før jeg klappet til sidemannen!

2. Hvis du er absolutt nødt til å si noe til kinokameraten din midt under filmen, er det normalt å lene seg nærmt den man skal si noe til og hviske. Det er derimot ikke normalt å først snakke i normal stemme, og deretter gjenta seg selv med utestemme (for å bruke barnehage-begreper), når sidemannen ikke hørte hva du sa. Det er ikke meningen at du skal overdøve filmen. Dessuten kan dere diskutere filmen over en kebab eller gudene-vet-hva, senere når filmen er ferdig.

3. Sitt i ro! For guds skyld, du irriterende sidemann. Det er ikke nødvendig å sitte å vri seg i hytt og vær, og skulderpresse meg!

4. Enten legger man beslag på armlenet mens det er ledig, eller så aksepterer man at den som var førstemann til mølla får først malt. Man presser ikke en totalt fremmed sin arm bort for å få plass til sin egen! Drittsekk.

Hvis jeg noensinne sitter ved siden av en person som dette på kinoen igjen, blir det garantert bråk. Det hele føltes litt bedre når lyset kom på da, og jeg fant ut at denne gutten/mannen var ca 23 år og hadde begynt å få måne. Jeg tolker det som karma.



Jeg tror forresten jeg har blitt avhengig av diverse drikkevarer. Her er en og en halv dags forbruk.

Jeg gledergledergleder meg til i kveld. Kan ikke vente med å slenge oppsigelsen fra meg på jobben, og aldri komme tilbake. Aldri og aldri, jeg må jo jobbe ut oppsigelsestiden. Det gjør i bunn og grunn ganske lite, fordi jeg skal telle dager, timer, minutter og sekunder til jeg kan gå derfra for siste gang.

En smart person ville ikke gjort det. En smart person ville tenkt "hei, du strøk på eksamen. Du har ikke studiekompetanse, og kommer ikke inn på noen skoler neste år. Du er nødt å bite tennene sammen og holde ut. Man kan ikke alltid få det som man vil". Heldigvis er ikke jeg smart. På den måten i alle fall. Dessuten får jeg det alltid som jeg vil. Nesten. 

Bare synd at jeg er den med ca størst forbruk i verden. Tror min kjære mor glemte å lære meg hvordan man sparer. Er det nøye da?

Det er ikke det at jeg slutter fordi jeg ikke gidder mer, det er bare at det er helt fælt der av og til. Som regel. Nesten alltid. Da trives jeg mye bedre på den andre jobben min, takk.

Sånn skal jeg feire i kveld. Neida. Joda. Neida det er jo bare tirsdag.

1. I midten
2. Høyest
3. Den som ser desidert yngst ut. Dere kan le nå, snakkes om åtti år!
   

Åjada. Politikk. Enda bedre, eksamen i politikk.

Jeg føler meg lost, håpløs, dum, retardert og dårlig. Det virker som om alle andre har utrolig mye kontroll på hvordan de skal gå løs på eksamen i morgen. Og her sitter jeg, totalt nedslått av ideen om at jeg kommer til å stryke. For det gjør jeg. Etter å ha snoket litt på internett, og snublet over et forum hvor morgendagens tema ble heftig debattert, fant jeg ut at jeg må være den dummeste politikk-eleven i hele Norge.

Temaet er jo et kapittel for seg selv.

Valg og maktfordeling mellom lovgivende og utøvende myndigheter i ulike politiske systemer.

Bare synet av dette gjør at jeg forandrer meg til et spørsmålstegn. Jeg har mest lyst å legge meg ned. Og dø. Neida. Joda... Neida.

JEG TRENGER HJELP.

Som den sære, egenrådige og bestemte drittungen jeg av og til kan være ser jeg frem til neste skoleuke. Da er det nemlig ikke en eneste dag uten heldagsprøver. Jeg ser ærlig talt ikke problemet med å sitte en kort skoledag, lure sammen en liten stil/løsning, for så å nyte livet. En annen faktor som jeg også finner særdeles tiltalende med heldagsprøve-dager er at ingen kan kjefte på meg for å spille edderkoppkabal, fordi jeg må følge med i timen. Jeg er veldig avhengig av å få gjøre ting på min egen måte, og ikke minst i mitt eget tempo. Derfor er heldagsprøver midt i blinken for meg. Spesielt når jeg aldri er noe spesielt opptatt av resultatet før jeg faktisk får prøven igjen.

Det slår meg hver gang at jeg kanskje burde gjøre en litt bedre innsats, fremfor å bare flyte på det faktum at alle lærere elsker meg uansett. Kremt. Når man sitter under selve prøven derimot, og oppdager at det er tre andre elever igjen, og alt du har gjort er å spille edderkoppkabal i et par timer, da er det alltid grusomt fristende å løpe ut døren i protest, uten å levere noe som helst. Dette er såklart noe jeg, så skoleflink som jeg er, aldri gjør. Jeg kaster alltid sammen en eller annen kvapse av ord og leverer inn i god tro om at neste Nobels litteraturpris har mitt navn på seg. Dette er selvsagt før jeg kommer hjem og leser gjennom kvapset en gang til.

Merkelig nok var det aldeles ikke heldagsprøver jeg hadde planer om å skrive om i dag. Men siden 98% av norske skoleelever tydeligvis heller vil dø enn å ha en av disse beryktede tentamenene (joda, dette er en helt legitim statistikk, som jeg absolutt ikke har tatt fra mitt eget hode. På en måte), kan dere godt få sende meg dødstrusler både på mail og telefon. Dette sier jeg selvfølgelig fordi dere ikke vet hverken mail-adressen min eller telefonnummeret. Jeg vil da ikke ha dødstrusler!






Jeg slenger med en liten illustrasjon for å understreke poenget mitt, i den hensikt at alle, til og med analfabeter skal forstå hva jeg mener. Dette er jo såklart en smule selvmotsigende siden det er tekst på tegningen, men det er ikke noe poeng i å henge seg opp i alt heller. JA, jeg vet det er en eller ti skriveleifer der, men ærlig talt. True perfection has to be imperfect, for å si det som den store Noel Gallagher. Hunkadonk.


Nå husker jeg ikke hva jeg egentlig skulle skrive om, og det er ikke min feil.

Dessverre må jeg slutte av her, for dette går ut over verdifull paradise hotel-tid. Jeg liker ikke Karita. Hun snakker så stygt. Selvom jeg er stolt som en høne over å være bergenser (stril), så vrenger det seg inni meg hver gang hun åpner kjeften. Skulle ønske hun var stille, det skulle jeg.

Later!